Som alle andre mener jeg at vårt juletre er det fineste av de alle! Det vil si mor og far sitt juletre.. Det tradisjonelle juletreet med den gode, gamle julepynten som skal på år etter år. Og som bare blir koseligere og koseligere for hvert år. Det er ingen tvil om hvor jeg skal befinne meg lille julaften. Da er det hjem til Eiganes og være med på årets koseligste ettermiddag. Se far komme inn med årets juletre. Edelgran, selvsagt. Vi resterende fire venter i spenning mens far klipper opp nettingen som holder treet sammen. Spente på å se hvordan treet er. Treet skal være høyt. Så høyt at vi må klippe av den øverste toppen. Så høyt at det rekker helt opp til taket i spisestuen. Og det skal være fyldig. Skuffelsen er alltid like stor når "sokken" tas av og treet står der - nakent og stusselig. Men etter litt bøying av greiner står årets juletre der nok en gang i all sin pryd. Og vi er fornøyde. Tar et langt drag av den gode duften av grantre. Pyntingen kan begynne. Juletrelysene skal på, og den samme litt smådesperate følelsen slår oss. Har vi nok lys? Ble vi ikke enige om å kjøpe fler lys i fjor? Hvert eneste år har det allikevel vært lys nok. Akkurat nok. Helt perfekt! Stjerna er på plass i toppen, og vi kan begynne å dra fram julepynten.
Eskene med julepynt står utover bordene, og pyntingen begynner. De kjente og kjære julekulene og halmhjertene. Glitter og julekurver. Linnerudrosene lages. Jeg er overbevist om at min familie og mors slekt er de eneste i hele verden med disse rosene av silkepapir på treet. Men det blir ikke jul uten. Og etter over 20 års tillvenning begynner jeg å synes de er riktig så fine, og tenker nå på å videreføre tradisjonen som visstnok er mange hundre år gammel. Og bare en av de mange uvanlige tradisjonene fra mors side av familien. Men de skal på treet!
Og så kommer resten av pynten fram. Det som bringer fram den sentimentale stemmen i oss alle.
- "Hvem av dere lagde denne nå igjen?"
- "Hvor gammel kan du ha vært da du lagde denne?"
- "Kor e gullkonglå mi?"
- "Denne MÅ jo Andreas ha laget.."
Hjemmelaget julepynt. Over 20 år gamle minner samlet i esker. Engler, nisser og stjerner i alle størrelser og fasonger. Identiske engler laget i barnehagen av Julie og Andreas. Den første med langt englehår og ansikt som tydelig viser at denne jenta har tatt seg tid til å tegne både øyne, vipper, nese, munn og kinn. Den andre - laget av to år yngre lillebror - med en hårdott på toppen. To ville tusjdotter til øyne og den karakteristiske munnen med det store gliset og sikkert 20 spisse tenner - populært kaldt "stålkjeften" i vår familie. Den typiske kontrasten på jente og gutt. Og det er ikke tvil om at Andreas' engel er den mest sjarmerende! Gullfuglen med de ville øynene må også på. Og alle de hjemmelagde nissene som også bærer preg av "stålkjeften" og koselige minner fra vår tid i Kampen Barnehage. Og Elises engel i trolldeig. Engelen hun lagde da hun som fireåring prøvde å kopiere sin 9 år eldre storesøsters julegave til farmor. Og nissejenta undertegnede lagde av en bøkenøtt med et lite stykke rød filt på. Det lyser en toårings verk lange veier. Og julepynten blir bare mer og mer sjarmerende for hvert år som går. Treet begynner etterhvert å ta form, og julen kribler i magen. Gavene hentes og legges under treet. Mor og far tar en pause fra kjøkkenet. Vi samler oss i stuen foran tv'en med mandariner og litt julegodt. Og et glass rødvin. Og bak skjermen som viser Grevinnen og Hovmesteren gjøre alt i "same procedure as every year" lyser det grønne, glitrende treet så fint inne i spisestuen. Rett og slett nydelig. Og DA kommer julestemningen over meg, uansett hva jeg før har prøvd å overbevise meg selv om. Juletrær er noe av det aller fineste jeg vet.
..derfor rant jeg ikke helt over av begeistring da Maria kom med dette juletreet. Det er ikke helt det jeg forbinder med juletre, og gir ikke helt den samme julestemningen av en eller annen merkelig grunn. Og for å unngå å tråkke på tærne til noen i disse tradisjonelle og nostalgiske juletider måtte jeg tenke over hva jeg skulle si. Hvilken kommentar jeg skulle komme med som ikke var sårende for henne og hennes tradisjonelle juletre gjennom mange år. Derfor ble jeg svært glad da hun selv sa "Slapp av, eg ska ha det på rommet mitt, ikkje i stuå!"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar