Det er et begrep jeg egentlig ikke tenker noe særlig over lenger. Men av og til skulle jeg ønske at høstferie var obligatorisk for oss alle. Jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb i dag da min kjære mor ringte meg. Etter vi hadde oppdatert hverandre på siste nytt, lurte hun på om jeg ville komme hjem og spise middag. "Ja, for vi reiser jo på fredag!" Javel, tenkte jeg. Det var da ikke noe nytt, de pleier stort sett å reise hver helg de har anledning. "Hvor skal dere, da?" spurte jeg, og lurte egentlig på om de skulle opp til hytten eller ut på sjøen i seilbåten. Mor hørtes ganske forbauset ut da hun svarte "vi reiser jo til kanariøyene!"
Elise har nevnt det for meg før. At mor og far lovte henne en tur i høstferien siden hun måtte finne seg i fire uker med seiling i sommer. Men siden den gang har det gått rett i glemmeboken, og alle facebook-statusene hvor lillesøster gleder seg sånn til høstferie har jeg ikke tenkt noe videre over. Et lite slag i trynet, og en ørliten misunnelse. Urettferdig, er det! Og det er ikke bare familien som skal ut på farten. Venner og kjente fra fjernt og nært skryter på seg alle turene de skal på neste uke - all shoppingen de skal foreta seg og all solen de skal nyte.
Jeg? Jeg skal traske rundt i Stavanger by i gudene vet hvilket vær. Antagelig regn og storm, muligens slaps? Jeg har EN ledig kveld den kommende uken, ellers er det møte på møte og andre aktiviteter. Jeg er med andre ord ikke misunnelig på de som reiser i det hele tatt. Høstferie er oppskrytt!
Send meg et postkort, da.. ;-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar